Un bel figo [He’s a babe]

Jeg kjører fremdeles karusell, om noen skulle lure. En heftig forelskelse går selvsagt hardt ut over bloggingen. Det er meg derfor en sann glede å demonstrere god prioriteringsevne for dere. Dessuten har jeg gjennoppdaget feromonenes utrettelige evne til stadig å plante et umettelig begjær, sånn helt ytterst på tungespissen. Det er fryktelig kjedelig å fomle med et tastatur når leppene er opptatt med å suge til seg livskraft, rett fra kilden. Jeg ber derfor verken om tilgivelse eller tillatelse. Livet vil ha min fulle tilstedeværelse, og livet skal selvsagt få det. 
 

Baciami [kyss meg]

Hei, jeg heter Heidi Helene, jeg er fjorten år. Unnskyld, jeg er snart førti år. Men jeg føler meg som en fjortis. Når det tar ganske nøyaktig èn time å bevege seg over rådhusplassen på vei til Meny på Aker Brygge, og tilbake igjen, kun avbrutt av et raskt matvareinnkjøp og en god dose klining, da er man nok nærmere fjorten enn førti. De som eventuelt har blitt støtt av denne offentlige kliningen får ha oss unnskyldt, men hjernene våre er tross alt i psykose, vi kan ikke noe for det, det er helt sant! 
 

Sono qui con il mio ragazzo [Jeg er her med kjæresten min]

På mandag reiser vi til Roma på kjærlighetsferie. I ti hele dager skal vi leve uforskammet lykkelige i et av verdens mest romantiske land. (Vi skal selvsagt kysse mye der også) Vi skal vimse rundt i Roma noen dager. Etterpå skal vi nok til Napoli. Der skal vi sikkert spise 1000 ekstra kalorier hver dag. Vi bør vel se Capri? Vi skal ganske sikkert til Sardinia. Der skal vi sverme ved stranden. Vi skal se soloppganger, og vi skal se solnedganger, og vi skal smøre hverandres solbrente rygger (når man er forelsket glemmer man alt annet enn hverandre inntil noe smerter, smøring i forkant er for de uforelskede). Alt dette, bare vi klarer å ta oss sammen lenge nok til å forlate hotellrommet noen stakkars timer. Jeg er ganske sikker på at vi klarer det. Nesten helt sikker. Inntil jeg ser bildet av rommet vi har bestilt. Da er jeg ikke så sikker lenger.

 

 

 

 

På den annen side så frister jo Sardinia noe veldig.

 

 

 

Klarer vi det, så kommer det en nytt reisebrev om ikke så lenge. A più tardi! [Vi sees!]

 

 

En kropp full av undring

Som vanlig er dagene mine travle i mai. Det er eksamenstid, innimellom er det litt jobbing, og det er venner. Men mest av alt er det liv. Det er sol, og det er innslag av sommer.

Jeg våkner med et sug i magen som gjør fingrene og tærne mine numne, og litt fremmede. Energien samler seg i mellomgulvet, og jeg kan kjenne at hjertet har forandret seg. Det har vokst siden i går, og det kjennes veldig mykt, mens alt rundt har strammet seg.

Jeg er overlykkelig for at det endelig er sommer. Denne måneden starter eventyrlig bra for meg som elsker sol og varme. Jeg kan til og med leve med at jeg har tre ekle eksamener som venter, og at jeg har tatt på meg et oppdrag som egentlig ligger utenfor mitt kompetanseområde. Solen skinner. Alt er vel.

Jeg tenker på kvelden før. Jeg tenker på ham. Er det vanlig å våkne smilende, selv før hjernen er klar nok til å huske? Var det hendenes bevegelser som fanget meg? Var det noe han sa? Kanskje har jeg bare drømt meg bort. Kanskje er det bare våren som vekker lengslene i meg så sterkt at jeg fantaserer vilt. Kanskje var det lyden av stemmen hans. Jeg vet ikke. Jeg forstår ikke dette.

Morgenstundene mine starter tidlig med deilig nylaget espresso i en stor tekopp. Jeg har satt av hele mai til å repetere pensum. Mens jeg sitter og leser Eriksons teori om identitetsdannelse, dukker min egen ungdomstid opp i bevisstheten. Fant jeg noen gang ut hvem jeg ville være? Er livet mitt egentlig et resultat av at jeg er i en evig tilstand av moratorium? Jeg husker spørsmålene, men jeg husker ikke svarene. Jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor.

Jeg lurer på hva han tenker. Tenker han på meg? Hvis han tenker på meg, når begynte han med det? Var det når vi satt ved siden av hverandre på seminaret, og ivret etter å stille seminarleder de samme spørsmålene, eller var det når jeg strakte ut armen og berørte ham for aller første gang? Jeg vet ikke. Jeg forstår ikke dette.

Jeg vinglet veldig når jeg var tenåring. Jeg ville bli fotograf. Jeg ville bli kokk. Jeg ville bli journalist. Jeg ville være tøff. Jeg ville være myk. Jeg ville ikke bry meg om andre. Jeg ville ikke at andre skulle bry seg med meg. Jeg ville bli elsket, og jeg ville være usynlig. Jeg ville alt, jeg ville ingenting. Jeg hadde vært en drøm av et studieobjekt for Erikson.

Han er som en magnet på meg, og jeg gjør ingen motstand. Han trekker meg til seg. Det er som om jeg er et lite barn, ute av stand til å utøve egen vilje. Jeg hengir meg til ham, men han vet det ikke. Må jeg holde det hemmelig? Vil han bli skremt om han forstår? Jeg vet ikke. Jeg forstår ikke dette.

Selv om selve eksamensmåneden er noe herk, synes jeg juni er hakket verre. Jeg trenger egentlig ferie den måneden, etter å ha holdt ut med alt hva nervøsitet og ekstrem konsentrasjon har gjort med kropp og sjel i flere uker. Jeg lengter etter å nyte friheten og sommeren. Men jeg er student, og må jobbe for å erstatte studielånet som ikke utbetales om sommeren. Samtidig er jeg lykkelig over å ha fått oppdrag helt uten at jeg har anstrengt meg. Jeg er i sannhet et privilegert menneske.

Han har kysset meg! HAN HAR KYSSET MEG!

Jeg leser om motivasjon og selvforståelse. Hvilke krefter er det som driver meg videre i livet mitt egentlig? Jeg har aldri forsøkt å systematisk analysere meg selv på dette før. Nå gjør jeg det. Jeg begynner med å kartlegge mine interesser. Jeg har et stort spenn, oppdager jeg. Er det dette som er grunnen til at jeg føler meg truffet av Eriksons psykososiale moratorium? Har jeg blitt værende i dette rommet der ingenting er avklart, og alt står åpent? Dette må jeg finne ut av fort, føler jeg. Helst før jeg er ferdig med studiene, i det minste. Det er kjekt å vite hva man skal bli, før man har blitt det, er det ikke?

Når leppene hans legger seg over mine, er det som om jeg har fanget dagslyset under huden min, og verden utenfor forsvinner i et slags grått og utydelig slør. Alt samler seg på innsiden. Han dekker meg med kroppen sin, og porene mine suger ham grådig inn. Hvorfor vil jeg hele tiden ha mer? Er dette normalt? Vil han fremdeles være der når jeg åpner øynene? Vil jeg noensinne få nok? Jeg vet ikke. Jeg forstår ikke dette.

Jeg finner trøst i å lese om Marcia’s ideer om identitetsutvikling. Han synes nemlig Erikson er for opphengt i forestillingen om at kriser er nødvendige for identitetsdanningen, og han synes også at Erikson er for rigid med dette at fasene må følge en bestemt rekkefølge. Det jeg kan konkludere med etter å ha lest dette, er at jeg så visst har en identitet, og ikke en ubestemmelig og ullen masse der personligheten skulle vært. Jeg har et dynamisk indre liv, og dette manifesterer seg fysisk ved at jeg jevnlig skifter retning. Verre er det ikke.

Burde jeg ikke være for gammel til dette? På innsiden har jeg en karusell. Jeg trodde karuseller hørte ungdomstiden til. I det minste forsøker jeg å innbille meg at jeg er for gammel til å være redd, selv nå når jeg føler meg som et barn igjen. Kan man være både stor og liten samtidig? Kan jeg hengi meg til dette vidunderlige og sugende begjæret, uten å miste meg selv? Jeg vet ikke. Men ett forstår jeg: Ingenting er større enn dette uforståelige.

 

 

 

 

 

 

Løgn, forbannet løgn, og forsikringsbransjen

Det er ingenting som aktiviserer et menneskes sentralnervesystem så mye som frykt. Frykt er den følelsen som er vanskeligst å fortrenge eller kontrollere. Alle avgjørelser du tar i livet, styres av holdningen din til det aktuelle området. Holdninger styres i stor grad via emosjoner. Velger du å røyke til tross for at du vet det er skadelig, så er det ikke fordi du er viljesvak eller dum. Det er fordi du til tross for saklig kunnskap om tobakkens skadevirkninger har positive følelser for det å røyke. Din totalopplevelse av det å røyke sigaretter har altså et positivt fortegn.

Forskning viser at den følelsen som har størst holdningsendrende kraft, er frykt. Dette vet alle som jobber med enten reklame, eller holdningskampanjer. Dette vet Storebrand. Storebrand tjener penger på andre menneskers frykt og bekymring.  Menneskers frykt og bekymring danner hele grunnlaget for forsikringsbransjens eksistens. Ingen frykt, ingen kunder.

Forsikringsbransjen er ikke din mors forlengede arm, de føler ingen omsorg for deg. Men de vil veldig gjerne tjene penger på deg.

”Vår markedssjef Anders Røed mener parodien tyder på at filmene våre blir lagt merke til. Det er en ære å bli parodiert, sier Sættem”

Dette er løgn. Det finnes ingen ære i å spille på folks frykt for å øke sin profitt.

”Hva jeg mener personlig har ingenting å si. Det som er fantastisk med å være skuespiller, er at du kan gjøre alt det du ikke kan gjøre som privatperson. Folk må jo for fanden gjøre og mene hva de vil, sier Dennsi Storhøi til Dagbladet.no.”

Dette er også løgn. Dennis Storhøi er ikke fritatt fra å være en del av et organisert forsøk på å skremme folk til å tegne forsikringer de mest sannsynlig ikke har bruk for.

Egil Thompson, informasjonsdirektør i Storebrand:

Vi ønsker å være varsomme i dialogen og kommunikasjon rundt temaer som går på liv og død. Vi ønsker ikke å være støtende, men vi ønsker å fortelle på en direkte måte hvilke produkter vi har og hvilke behov kundene har. Det mener vi at vi har lykkes godt med. Filmene og produktene har fått god mottakelse, og det er et tydelig behov for den type forsikring.”

Dette er også løgn. Forsikringsbransjen tar ikke utgangspunkt i kundens behov. De lever av å PRODUSERE behov. Akkurat som reklamebransjen. Ingen har skapt så mange falske behov og solgt så mange ikke-fungerende substitutter som dem.

Heia Kristoffer Joner, heia folk med integritet!
 

Kamelot på Sentrum Scene 2008 – en høyst partisk konsertanmeldelse

Kamelot er et amerikansk symfonisk power- metalband, men frontes av en norsk vokalist, nærmere bestemt min venn Roy Khan, ”The voice of God”. Nå har aldri jeg hørt Gud synge. Jeg er ikke engang overbevist om at det finnes en Gud, men om han nå skulle sitte der oppe mellom skyene et sted, så er jeg temmelig sikker på at han synger som Roy. Jada, jeg sa det allerede i overskriften, dette blir en særdeles partisk konsertanmeldelse.

Hva vet så jeg om sjangeren metal, som berettiger et forsøk på en sådan anmeldelse? Svaret er: Ingen verdens ting av viktighet. Men jeg vet ett og annet om betydningen av gode konsertopplevelser, og så vet jeg noe om stemninger og visuelle inntrykk. Derfor drister jeg meg til et forsøk allikevel jeg. Here Goes anything.

Konserten som ble avholdt lørdag 3. mai var utsolgt. Det betyr at godt over 1700 mennesker var i salen. Stemningen var oppunder taket fra første sekund bandet gikk på scenen, og varte hele konserten ut. For min del er dette tredje gang jeg ser Roy og bandet hans på scenen, og ikke overraskende kjenner jeg igjen flere av fansen idet jeg smyger meg gjennom mengden på min vei mot fotograven. Det er spesielt en jente som utmerker seg. Hun er fra Japan, har status som såkalt blodfan, og dukker regelmessig opp på flere av konsertene under en og samme turnè. Det fikk meg med gru til å tenke på fjorårets konsert. Ikke fordi den var dårlig, for det var den slettes ikke, men fordi backstagearrangementet var så dårlig. For et blodfan som reiser halve jorden rundt for å treffe heltene sine, så er det nok en gedigen skuffelse at ”etterfesten” der de heldigste kan treffe disse utvalgte avgudene, nærmest er en flopp. Slik var det heldigvis ikke i år, jeg håper hun følte hun fikk igjen for pengene denne gangen. Skjønt, jeg hadde store problemer med å tolke de minimalistiske ansiktsuttrykkene hennes. Japanere er ikke veldig ekspressive av seg.

 

Nå skulle jeg selvsagt skrevet noe innsiktsfullt og informativt om musikken. Det kommer som nevnt ikke til å skje, av gode grunner. Jeg er ikke spesielt bevandret i metalmusikk, men jeg har ikke noe imot den heller. Og her passer det veldig fint å sitere noe Roy sa til meg for snart ti år siden: ”Sjangerpuritanere irriterer meg”. De irriterer meg også. Ingen musikktype er derfor mer høyverdig enn andre. Alt handler om personlig smak, og kvaliteten på produktet. Dessuten så kan jeg avsløre at selv om Roy både fremfører og lager metalmusikk, så er det sjelden han lytter til denne genren utenom arbeidstid.

Tilbake til det visuelle. Kamelot er i aller høyeste grad et visuelt band, og Roy er i motsetning til sin japanske følgesvenn, en svært teatralsk artist, noe som gjør jobben min som fotograf til en veldig morsom opplevelse, jeg kan virkelig velte meg i dramatiske uttrykk. Nytt av året er rullende øyne så bare det hvite synes. Hele sceneshowet er nøye regissert, og det holdes ikke tilbake med effekter. Mye av billettpengene går direkte tilbake til publikum ved bruk av pyro, røykmaskiner, gjestemusikanter, kostymer og andre mektige innslag. Man får med andre ord mye igjen for pengene på en Kamelotkonsert.

Det mest overraskende (for det øvrige publikummet) innslaget i år, må nok ha vært det planlagte ekstranummeret med Roys trekspilltrakterende bestefar på over 80 år. Roy er veldig glad i bestefaren sin. Bestefar har et litt annerledes syn på moderne musikk enn det ”ungdommen” har.  Det er ikke engang sikkert dette kvalifiserer som musikk, det er snarere et forvarsel på at verden går lukt til helvete. Bestefars innsats for å gjøre verden litt mildere ble betalt med en fullsatt sal der ikke et tørt øye var å se. ”Danse mi vise” med tekst av Einar Skjæråsen fra Trysil, sunget av en sortkledd metalrocker og akkompagnert av en slipskledd bestefar som motvillig lot seg føre av scenen. Det ble tydelig hvor Roy har genene sine fra. Det hele var rett og slett ubetalelig.

Det skal visstnok ikke være god kotyme å avsløre hva som står på raideren til et band, så jeg skal ikke røpe mer enn at det var overraskende mye frukt å finne backstage. På Rockefeller, for vel tre år siden, gikk det mest i kneipp med Nugatti.

Åja, bare for ikke å virke fullstendig kjøpt og betalt her: Lyden var visst ikke helt på topp i går. Noen ville sagt ”tidvis grøtete”. Folk ass. Skal nå henge seg opp i alt mulig.

Foto og tekst er Copyrightet

 

 

 

Kreta, en gammel traver som ikke skuffer

Det er lett å havne i det velsmurte turistmaskinhelvetet når reisen går til Kreta. Det er minst like lett å unnslippe. Om du vil holde deg unna de verste fellene, unngår du travle Hersonissos som ligger øst på øya. Istedenfor bør du bevege deg ca. 800 meter lengre opp i lia, der ligger landsbyen Koutouloufari og venter, med himmelsk fred.

Ungdommer forestiller seg mye rart som ikke henger på greip. En av de mer utbredte gjengangerne innen populære myter, er at når man blir voksen, tar moroa slutt. Game over.
Slutt på fart, slutt på fyll, slutt på krampaktig sosialisering, hvileløs jakt på det annet (eller det samme?) kjønn, og uro-initierte vågestunt. Men moroa tar ikke slutt, man blir bare lei av den. Man vil ha noe annet. For min del handler det om gode gamle fred og ro. Den sterkt forlengede pubertale uroen har forlatt kroppen, og ligger avvist og forsmådd der ute og vaker et sted, klar til å trenge seg inn gjennom kroppens porer igjen om anledningen skulle by seg. Det er personlig noe jeg for enhver pris forøker å unngå. Derfor sier jeg nei takk til Hersonissos, og ja takk til søvnige Koutouloufari. Av og til er 800 meter nok.

Jeg fant konsentrasjonen

Det primære målet med turen min var å kjenne solen på kroppen, samtidig som jeg har tre eksamener i mai jeg skal forberede meg til. Bøker skal leses, tanker skal tenkes, intrikate teorier skal settes opp mot hverandre, og da er det godt å være langt unna tv, pc og morsomme venner som distraherer. Dette fungerte veldig bra, siden oppholdet mitt ble unnagjort rett før sesongen starter i månedsskiftet april-mai. Området var med andre ord alt annet enn overbefolket. Til og med rundt bassengkanten var det ro nok til å kunne konsentrere seg fullt og helt om bøkene, hele tiden mens solen stille sørget for en gradvis opptining av en vinterbelastet kropp. Jeg hadde øyeblikk av fullendt perfeksjon.

Alltid noe vakkert å se på

Jeg ble overrasket over hvor grønt og vakkert det var. Det vil være en frekk overdrivelse å hevde at jeg er veldig interessert i botanikk, men du verden så fascinert jeg ble av alle de vakre og rare og ukjente plantene de hadde der nede. For dem som liker å utforske livet til fots, er Koutouloufari perfekt i så måte. Man kan vandre ganske uanstrengt fra landsby til landsby, og virkelig ta inn et landskap som er helt annerledes enn det man er vant til hjemmefra. Går man åssiden på langs, ender man til slutt opp i gamle Hersonissos, den største av de tre landsbyene som ligger som perler på en snor bortetter. Uansett hvor man snur seg, så er det noe å feste blikket på. Du kan ta inn den vakre panoramautsikten til Hersonissos-bukten, eller du kan la deg sjarmere av den lett turistsminkede men fremdeles pittoreske arkitekturen, enten den var av nyere eller gammel dato. Får man akutt behov for andre og sterkere impulser, er veien ned til en sjokkartet overgang kort. Handlegatene i Hersosissos ligger ca. 15 minutters gange unna, og for de som virkelig er shoppingfrelste, så er dette mekka. Gubben kan du ganske enkelt plassere på ett av de utallige serveringsstedene som ligger nede ved havnen.

Lei en bil

Det er relativt rimelig å leie en bil på Kreta, og normalt ville jeg benyttet meg av denne muligheten til å komme meg rundt til de forskjellige strendene og severdighetene. Nå er ikke Kotouloufari på langt nær den eneste muligheten for litt greskinspirert kontemplasjon, men det er et veldig greit utgangspunkt for å utforske øya med bil. Selv valgte jeg Kotouloufari fordi det var så nærme flyplassen, og fordi jeg kunne bevege meg fra den ene ytterligheten til den andre, kun ved bruk av føttene. Og fordi det ligger litt høyt, med panoramautsikt mot havet. Horisonter gjør godt for sjelen.

Foto: HvaHunSa

Her har det åpenbart skjedd en feil

Som den reisekåte og erfarne turisten jeg nå engang er, så regner jeg med at det er en ren glipp av TripAdvisor å ikke spørre meg om min personlige reisemålsfavoritt. Skal man først gjennomføre en slik kåring, er det essensielt at man har hele bildet, det skjønner jo alle. Med det så mener jeg en samling av så mange subjektive meninger som overhodet mulig, og da helst uten å ta hensyn til detaljer som behov, ønsker og preferanser. Man vil jo ikke komplisere det hele uten gode nok grunner.

Men la oss komme tilbake til sakens kjerne, nemlig MIN MENING. Jeg har nemlig kåret Nordland fylke som verdens beste reisemål. Hva kan vel være bedre enn å tilbringe endeløse og solrike sommerdager på en avsidesliggende, liten og idyllisk hytte på toppen av et fjell, nyforelsket med kjæresten i den ene hånda, og Hamsuns ”Markens Grøde” i den andre? Ingenting, sier jeg deg. Ingenting kan være bedre. Så nå vet du det, du også. Det er bare å beklage på TripAdvisors vegne. Jeg håper de skjerper seg til neste gang.

 

 

Livet under en parasoll, og greske menn som bruser med fjørene

 

Jeg har dessverre kommet hjem fra min lille snikferie til Kreta, og tenke jeg skulle gi dere en liten smakebit av reisebrevet som kommer om litt. Senest på onsdag i forrige uke hadde jeg tropevarme som kom helt plutselig med vinden fra Afrika. Det var strengt tatt mer enn jeg hadde betalt for, men jeg klager ikke, for jeg hadde nemlig leilighet i tredje etasje uten innsikt, slik at jeg kunne sprade rundt splitter naken rett fra dusjen for å kjøle meg ned, uten å tenke på naboene. Men nok om det akkurat nå. Jeg tenkte jeg skulle dele med dere et par bilder jeg fikk tatt der nede. Det er ikke alt som bør sies med ord.

 

Ikke mat trollet!

Cyberstalking er et økende problem, og kan ramme både tilfeldig og intensjonelt, jeg anbefaler alle som har en identitet på nettet å lese følgende lenker:

Wikipedia om stalking som fenomen.

Kvinner er mest utsatt, i følge ABCnyheter.

Digme (Håkon) om nettforfølgelse.  Håkon er fagmann og vet hva han snakker om.

Mat ikke trollene! Nettroll er ute etter èn ting, og kun èn ting: oppmerksomhet. Oppmerksomhet er ekvivalent med anerkjennelse for nettrollene, og selv om din oppmerksomhet handler om at du tar avstand, så er det likefullt oppmerksomhet. Nettrollene har èn gud, og den guden heter PR.  Det eneste budet nettrollene har, er som følger : All PR er god PR.

Oppmerksomhet betyr: at du nettopp har matet nettrollet, og nå har det energi nok til å holde på en stund til. Dette er klassisk psykologi, og ikke så avansert heller. Rådene er gode, følg dem.

Om du føler trang til å ta offentlig avstand, husk følgende råd:

- Ikke lenke til nettrollets hjem

- Ikke legge igjen en hilsen i nettrollets hjem

- Ikke nevn nettrollets navn.

Ta gjerne avstand, men ta prinsipiell avstand uten å gi oppmerksomhet til det spesifikke nettrollet du har observert. Lenker, navns nevnelse, visitter og lignende er som mat for trollet. Likeså er  publisering av og svar på kommentarer når trollene har lagt igjen sin hilsen hos deg.  Og du, fornuftsprating er meningsløst på et nettroll.  

Trakassering på internett er lovstridig og kan anmeldes til politiet.
 

 

Filmene alle bør se

Det er heldigvis skrevet mye i det siste om den profittorienterte sekten  Scientologikirken, dessverre som følge av en tragisk sak. Lurer du på hva disse Scientologene egentlig driver med, er det mye bra å lese her.

Denne filmen er ikke for folk med sarte mager, prøv å se den allikevel. 

 

BBC har laget en liten serie om hvordan Scientologene forfølger sine kritikere. Her kan man se med egne øyne hvordan de trakasserer folk.

 

 

Scientologene bør stoppes, derfor burde alle se disse filmene.

Forsvarsskrift fra en streiting

Jeg er ikke sann, jeg er en freak. I tillegg er jeg i overkant sta. Og jeg er ute av stand til å leve destruktivt. Jeg er såkalt snusfornuftig.

Jeg regner med at en eller flere av denne postens lesere mot slutten enten vil himle med øynene, riste på hodet eller nekte å tro at jeg har noe særlig til liv å snakke om. Det synes jeg er helt greit. Jeg kan nemlig finne på å gjøre det samme tilbake.

Jeg har ikke alltid vært en streiting altså. Det synes jeg er viktig å påpeke, at jeg har vært på begge sider av den smale linje. Dessuten hender det jo at jeg stikker over til den andre siden; ”kom over til den andre siden, her har vi muffins!”. Slike ting som nybakte muffins eller en fyllekule med gode venner forekommer i mitt liv også. Det er bare ikke så ofte.

Før vi går videre, så kan jeg like godt bekjenne mitt i overkant streite liv, og det viktigste først; jeg er a-menneske. Jeg blir usigelig trøtt allerede klokken ti om kvelden, og det er veldig få aktiviteter som prioriteres foran det å skli døsig og fornøyd ned mellom laknene for litt kvalitetssøvn. Dette medfører ikke overraskende at jeg våkner tidlig og opplagt omtrent hver morgen, klar som et egg for dagens aktiviteter.

Jeg røyker ikke, men jeg drikker en kopp kaffe før frokost, samtidig som jeg leser e-post og nettaviser. Denne timen er gull.

Jeg spiser veldig sunt. Fet mat gjør meg uvel. Hamburgere frister aldri, jeg har samme forholdet til fast-food som barn har til grønnsaker og fisk. Jeg er en snobb. En matsnobb. Jeg liker ikke prefabrikkert mat, det smaker ikke særlig godt for en som har velutviklede smaksløker. Jeg kan smake tilsetningsstoffene nemlig, og det er uæh. I tillegg synes jeg det er lekende enkelt å lage maten min selv. Jeg har sågar bedrevet litt catering, og har lært mange triks av en kokk som hadde læretiden sin på Bagatelle. Som hans assistent var det jeg som lagde rødvinssausen og creme bruleen. Og jeg kjøper aldri annet enn kvalitetstomater. Heller færre ingredienser, og høyere kvalitet på de få, hvis jeg handler på budsjett.

Jeg trener. Jeg har trent hele mitt liv, og jeg elsker å bruke kroppen min på en sånn måte at jeg kjenner at jeg har en. Dessuten er endorfinrushet mitt foretrukne drug. I perioder kan jeg bli litt lei, så da tar jeg en pause, eller jeg skrur ned frekvensen. Den dagen det ikke er morsomt lengre, slutter jeg bare. Trikset er å holde det på et nivå man trives med. Jeg planlegger tross alt ikke å bestige Mount Everest eller gå alene på treski over Grønland.

Jeg drikker omtrent ikke alkohol. Sist jeg drakk, var 2. juledag. Da var jeg på den årlige ribberocken i hjembyen min, Moss. Kjempeartig, siden jeg alltid treffer en skokk kjentfolk jeg aldri ser ellers. Men altså, grunnen til at jeg drikker så sjelden, er fordi jeg har et veldig beskjedent behov for å ruse meg, i tillegg til at jeg synes de aller fleste alkoholdrikker smaker skjit. Til og med Strawberry daiquiris har sin begrensede sjarm. Og la oss innrømme det, folk blir markant dummere i fylla. Meg selv inkludert.

Siden jeg ikke er så glad i fet mat, så spiser jeg sikkert noe annet usunt, tenker du. Sjokolade og godteri, kaker og muffins! Jepp, søtsaker er mine svakheter. Men jeg spiser ikke mye av dette heller jeg. Raffinert sukker gjør meg slapp og umotivert, så jeg holder meg unna det, stort sett. Og søthungeren forsvinner når det raffinerte sukkeret ikke lenger fyller opp karbohydratlagrene. Jeg elsker søte appelsiner og fersk ananas, og anser det som luksusmat, selv om det ikke utgjør de store summene i matbudsjettet mitt. Er jeg en helsefreak? Vil ikke si det. Jeg spiser uanstendige mengder hvitt kjøtt og fisk. Så noen vegetarianer blir jeg aldri. Jeg aner faktisk ikke om mine matvaner er helseriktige eller ikke, men det er de som passer meg og min kropp.

Har jeg overhode noen svakheter? Noen laster å bekjenne? Klart det! Men de markedsfører jeg selvsagt ikke. OK da. Det hender jeg ser på tv. Ikke ofte riktignok, men det hender. Og jeg lar meg like ofte friste til å se American Idol og Frustrerte Fruer, som Brennpunkt eller Redaksjon EN. Jeg har nok like mange laster og lyster som alle andre.  Summen av laster er konstant, og stadig økende, også for meg. Mine er bare ikke de samme som for folk flest kanskje?

Og en annen ting: Jeg befinner meg vekselvis mellom ytterpunktene asosial, og utpreget sosial. Jeg har aldri hatt sosialangst eller problemer med å få meg nye venner. Jeg har heller aldri vært redd for å være alene eller kjedet meg i mitt eget selskap. Faktisk så har jeg like stort behov for alenetid, som jeg har behov for folk.

Nå hender det faktisk at en og annen sjel blir provosert av livsstilen min. Jeg er for lite selvdestruktiv eller noe. Til dem vil jeg si: like lite som du makter å se for deg at du skal leve et liv uten røyk, fet mat, sene netter, sene morgener, alkohol og mengder med tv, like lite ønsker jeg å leve MED røyk, fet mat, sene netter, sene morgener, alkohol og mengder med tv. Min livsstil er høyst frivillig. Minst like frivillig som din. Og jeg nyter min. Nyter du din?

I rest my case 

Åh! Glemte en siste svakhet jeg har. Jeg har kronisk reisefeber. Alle de pengene jeg ikke bruker på fyll, røyk og ferdigmat, bruker jeg på reiser. Til helgen reiser jeg hit: